Peter Sinnerud

Peter Sinnerud – Legenden fra Fjetre Gård

Peter var oppvokst på Sinnerud Øvre, og han begynte tidlig med skøyteløping. Som smågutter slo de vann utover gårdsplassen med vannbøtter. Her ble de første skøytetak gjort på en ruglete gårdsplass. Svartelva nedenfor garden var en utfordrende arena med delta ut i Åkersvika. Og de første konkurransene ble utkjempet på Vesle-Mjøsa.

Peter oppnådde bra resultater og deltok i sitt første mesterskap i 1893. Etter gode resultater under NM i 1895 i Trondheim var det stor spenning under VM på hjemmebane på Hamar. Under 10.000 meteren gikk Karenius Larsen-Stai og Peter sammen og ble dømt likt idet de sklei over mål. Begge fikk notert ny verdensrekord på 18.50 blank. Senere i stevnet gikk imidlertid Jaap Eden på den fenomenale tiden 17.56 og ble suveren vinner.

Senere på året dro bestefar over til Amerika for å prøve lykken. Første natta i det forjettede land tilbrakte han utenfor en kirkemur i New York. Da han våknet tidlig om morgenen var han dekket av et tynt snølag. Vinteren var i annmars. Tilfeldighetene gjorde at han fikk jobb i en fornøyelsespark som altmuligmann. Det vesle stedet var vest for storbyen og han hadde blant annet ansvaret for utleie av båter på en liten sjø, kalt Verona Lake.
Vannet var islagt om vinteren og det ga ypperlige treningsmuligheter. Det gjorde ikke mulighetene mindre da sjefen hans, Mr. Slayback var president i det amerikanske skøyteforbundet. Stevnene var sort sett på østkysten, i byene Philedelphia, Boston og New York. Innendørsbanen Madison Square Garden var en attraktiv arena på århundreskiftet. Det ble konkurrert på distansene 1/2mile, 1mile, 5 og 10 miles. 10`ren utgjorde 164 runder på ”short track-banen”. Det var fellesstart, såkalt scratch, med innlagte spurtrunder og handicap for de beste løperne. (som i travkjøring.) Det var helt vanlig at løperne måtte bæres av banen etter løpet. Å gå i trapper var ikke mulig etter så mange runder. Forruten hurtigløp ble det også konkurrert i tønnehopping, fram –og baklengs, og forskjellige kunstløp.

I de 15 årene Peter var i Amerika ble han amerikansk/canadisk mester 6 ganger.

I 1904 besøkte Peter hjemlandet sitt. Under norgesoppholdet deltok han i NM i Trondheim og VM på Frogner Stadion i Kristiania.
En kamerat ”over there”, Morris Wood og Peter hadde utviklet et slipestativ der begge skøytene var oppstilt sammen. Det var en klar fordel da andre konkurrenter i Europa skjerpet en og en skøyte på slipestenen. Selv om formen var god var nok kvaliteten på skøytene medvirkende årsak til at han vant alle 4 distansene i begge mesterskapene.

Historien om ”ablesinen”

På 10.000 meteren under VM i Kristiania gikk Peter i par med Sigurd Mathiesen, eldre bror av legendariske Oskar Mathiesen. Under løpet, på tribunen, fikk Peter øye på en kamerat fra Hamar ved navn Harald Pedersen. Han stod og spiste en appelsin. ”Lag til en til meg og;” ropte Peter idet han passerte. Neste runde stod Harald klar med denne og Peter stoppet. Han spiste appelsinen og gikk videre. Innen en runde var gått hadde han nådd igjen Sigurd og vant distansen. Mesterskapet var sikret.

Diskvalifikasjonen

Tilbake i Amerika underholdt Peter publikum med sine skøyteferdigheter. Flere med ham reiste rundt for å trekke publikum til etterfølgende sirkus. De underholdt på steder og annonserte. Det var datidens ”promotion” på vegne av arrangøren.
Sjefen til Peter hadde en gang latt ham beholde noen vekslepenger for en reise til Philadephia. Han hadde fått med seg 10 dollar til dekning av reisen. Ved hjemkomst ønsket Peter å gi tilbake 3 dollar, for reiseutgiftene beløp seg til bare 7. ”Just keep it” var sjefens generøse tilbud. Altmuligmannen hadde jo gjort det så bra på stevnet. Dette opptrinnet kom forbundet for øret og Peter ble erklært profesjonist, for ca. 20 kr. I alle offisielle statistikker er Peter Sinnerud erklært profesjonell og VM-tittelen av 1904 innehar Sigurd Mathiesen.

Det står imidlertid ingen ting om at Peter fikk tilbake sin mestertittel senere.
Fra protokollen på skøyteforbundets styremøte 27. januar 1915 ble det referert melding fra I.E.V (tidl. ISU) om Sinneruds amatørskap:
”At Hr. Sinnerud på sin tid blived med orett disqualifiserad, samt at han af dette skjel umedelbart skal betraktes som amateur, så vel hr. Sinnerud som hr. Drolsum æra at gjelda som amateurer i internationell skridskoforbundets mening fron och med 20. December 1914.”

Tilbakekomst

Peter Sinnerud kom hjem for godt i 1910. Han giftet seg med Astrid Margrete Fjetre og de stiftet familie her på gården. Et paradoks er at han traff henne første gang i den fornøyelsesparken han jobbet i. De var oppvokst på hver sin plass noen kilometer unna hverandre, så verden er ikke stor.

Administrator og ”fabrikkeier”

Interessen for idrett og skøyter spesielt, var fortsatt der og han engasjerte seg mye da Hamar Stadion var i emning. Banen åpnet i 1922 med europamesterskapet som høydepunkt. Det ble diverse tillitsverv, men han tok seg også av lovende skøytetalenter som ville trene under hans kyndige ledelse. Fjetre ble etter hvert senter for løpere som satset. ”Mesterskapsfabrikken” var under hard ledelse av Peter. Løperne grudde seg når de måtte legge seg på benken og bli massert med de kraftige hendene av sjefen sjøl.
I 1928 søkte en lovende løper fra Hadeland om å bli medlem i HIL og bli trent av Peter. Hans Engnestangen bodde her og trente. Sammen med resten av hadelandstrioen Mikael Staxrud og Ivar Ballangrud gjorde de rent bord og delte mesterskapene seg imellom i 30-åra. Rekordene falt og tidene disse oppnådde stod i mange, mange år.

Det var ikke bestandig like god økonomi i Hamar Idrettslag. Når det skortet på penger var det å trå til på forskjellig vis. En gang skulle det være dugnad med noe loddsalg for å rette opp et dårlig regnskap. Gevinster var det så som så med. Men Peter tok i så det monnet; ut i fra stallen på Fjetre tok han en av sine hester og satte opp som premie. Det ble sving på omsetningen og klubben kom ut av det økonomiske uføret.

Hollenderne

Etter krigen kom spesielt hollenderne ”på banen”. Lederen, Claas Schenk hadde allerede hatt noen her før krigen. De utgjorde hovedbelegget, men også løpere fra andre land satte sitt preg på atmosfæren. Foruten norske var Sverige, USA, Italia, Ungarn, Japan og Korea benket rundt matbordet. Det var buss til og fra stadion. De som ikke var på plass ved avgang måtte ta sparkstøttingen. Disiplin og hardt kroppsarbeid var datidens forhåndstrening, nøkkelen til gode resultater.

EM på Hamar i 1948 var en suksess på flere plan; topp stemning og uhyre spennende. Kaldt, men med rekordstor folkemasse var det alle tiders. Etter løpene første dag tok Peter for seg ”sin” løper, Reidar Liaklev , som ledet: (han bodde her). ”Bli med meg inn i stua og her slår jeg nå inn en hjemsmidd spiker rett inn i panelen. Husk på at her skal kransen henge i morra! Gå opp og legg deg!!”
Reidar kom hjem med kransen og spikermerket synes godt på veggen enda.

Hollenderne satte sitt preg på skøytesporten i begynnelsen av 50-åra, da som nå. Alle løpere kom i skyggen av legendariske Hjalmar Anderesen. Hadde det ikke vært for ”Hjallis”, hadde en hollender høstet flere gullmedaljer. Som 17-åring kom Kees Broekman hit til Fjetre. Han jobbet og trente her året rundt i flere sesonger. Han ble den evige toer gjennom flere sesonger etter at Hjallis hadde gått i mål.

Virksomheten som treningssenter ble avviklet i 1956 da sønnen Arve gikk bort etter en tragisk sykdom. Han ble 43 år. Peter sjøl var da 80 år så det var av naturlige årsaker dette stoppet. Skøytebyen Hamar fortsatte med velkjente ”jønna-isen” og innkvarteringer på ungdomsherberget og hotellene i byen.

Peter fulgte med

Til sine sist år fulgte Peter med i skøytesporten. Løpsstevner på Hamar ble besøkt. Med skøyter på bena på indre bane ble løperne gransket med skarpe blikk til han var over 90 år. En ting var han overbevist på; Det var ingen løper i hans tid som gikk så pent som Hjalmar Andersen. Ingen over, ingen ved siden. Han var flottest gjennom tidene.

Peter Sinnerud ble vel 96 år gammel.
Han sovnet rolig inn i sitt hjem 1972. 3 uker etter at han hadde studert på TV`n Ard Schenk`s fenomenale lop i vinter-OL i Sapporo, Japan. Men ingen gikk så pent som Hjalmar Andersen gjorde.

Fritt gjengitt etter bestefars fortellinger til Sven Peter.
Ottestad 1.februar 2005.